Hei, jeg er Cliff Weitzman.
Jeg har dysleksi.
Jeg ble diagnostisert i 3. klasse. Det var den beste dagen i livet mitt.
Før det lot jeg som jeg leste på barneskolen.
Jeg satt med boka åpen foran meg og førte fingeren under ordene, så folk (foreldre, lærere, venner, søsken) ikke skulle tro jeg var dum eller lat.
Lesesirkler var skumle.
Barna leste én etter én. Så nærmet det seg min tur.
Hendene mine begynte å svette.
Jeg timet det perfekt. Og rett før det var min tur…
Gikk jeg og gjemte meg på do.
Det gjorde jeg hver gang.
Folk må ha trodd jeg hadde blæreproblemer. Bedre det enn at de tror jeg er dum.
Det vondeste var pappa. Han var helten min.
Han jeg drømte om å bli en dag.
Alle elsket ham. Jeg ELSKET ham. Jeg ville at han skulle være stolt av meg.
«Cliff, hvorfor er du så lat? Vil du ikke lære å lese?»
«JEG VIL! SER DU IKKE HVOR HARDT JEG PRØVER?!» ropte jeg tilbake mens tårene rant.
«Nei, det gjør jeg ikke. Jeg bruker to timer hver dag på å lære deg å lese. Jeg har kjøpt alle programmene. Slutt å fikle og følg med, bare én gang.»
«FØLG MED?! Jeg følger alltid med.»
«Det gjør du ikke. Du bryr deg ikke. Selv lillesøsteren din kan lese, og hun er 6.»
«Fordi JEG LÆRTE HENNE! Jeg ville ikke hun skulle gå gjennom dette også.
Jeg kan alle reglene. Hver eneste. Når jeg prøver, bare ... det funker ikke.»
Jeg pleide å drømme om å kunne lese.
Da jeg var liten ville jeg bli president, forsker og popstjerne.
Jeg visste jeg måtte kunne lese for å bli den jeg ville.
Så jeg gikk alltid med en bok under armen og drømte om å kunne lese den en dag.
Boka jeg aller helst ville lese var Harry Potter.
Etter 20. gang bibliotekaren vekket meg med ansiktet plantet i side tre, ga jeg opp.
Heldigvis ga ikke pappa opp på meg. Han ga aldri opp. Aldri.
Pappa jobbet mye da vi var små. Han rakk nesten aldri middag med oss.
Men han kom hjem tidlig for dette:
Han satt på senga mi. Med rolig, dyp stemme leste han Harry Potter for meg. Jeg ble så glad. Jeg elsket det.
Hvis pappa ikke rakk hjem, spilte han inn seg selv mens han leste Harry Potter på kassett. Jeg sovnet til kassetten, om og om igjen, til stemmen hans.
Jeg var dobbelt heldig, for jeg hadde også mamma (aka MamaBear). Hun bryr seg. Og hun er god til å forske.
En dag, etter å ha søkt tusen ganger og lest hundre bøker om temaet, leste hun om «dysleksi» og tenkte at jeg kanskje hadde det. Jeg ble testet. Det var akkurat det jeg hadde. Og ADD.
Da jeg fikk vite at jeg hadde dysleksi, pustet jeg ut med det største sukk en 9-åring kan gi. «Endelig!» tenkte jeg, «Jeg er ikke ødelagt, ikke dum og definitivt IKKE LAT!»
«Supert,» tenkte jeg, «nå vet jeg hva problemet heter, nå fikser vi det!»
Å lese en setning tar like mye energi som når folk regner ut et langt divisjonsstykke i hodet. 462/7 = …
Etter ett avsnitt er jeg sliten (10 regnestykker etter hverandre),
Et kapittel? Det er som 300 sånne regnestykker på rad i hodet.
«Etter et kapittel» finnes ikke for meg. Selv om jeg brukte all energi, sovnet jeg eller snublet (uten å forstå) før kapittelet var ferdig. For mye å ta inn.
Å lytte krever ikke like mye energi som å lese.
Pappa fant den ekte lydboka til Harry Potter og De vises stein, lest av Jim Dale. Han skaffet den til meg.
Jeg hørte på den 22 ganger på rad.
De første tre sidene jeg alltid sovnet på på biblioteket? De kan jeg utenat. Sammen med resten av første kapittel. 13 år senere.
Jeg sluttet ikke å lytte. Jeg hørte alle bøkene i den serien. Så Narnia, Ringenes Herre, Game of Thrones, Stormenes tid, Atlas Shrugged.
Jeg sluttet aldri å lytte.
Jeg bar på et 20-tonns lodd som hindret meg i å være den jeg ville. Hver setning tok en evighet. Nå hadde jeg vinger.
Jeg økte lyttetempoet fra 1x til 1,25x, 1,5x, 2x og 2,5x. Fordi det var gradvis, hang jeg med og husket alt.
Jeg lyttet mens jeg syklet til skolen, ventet på mamma etter trening, før jeg sovnet, mens jeg ryddet rommet, ute, eller på do.
Jeg begynte å fullføre 2 lydbøker i uka. 100 bøker i året. Det har jeg gjort i 12 år. Det er enkelt og dagens høydepunkt.
Det finnes ikke lydbok til alle skolens bøker. Sommerboka på vgs var «Marly and Me», og den hadde ingen lydbok. Så mamma leste den for meg i senga si.
Jeg var i spesialundervisning én time hver dag på vgs.
Jeg eksperimenterte mye. Begynte å bruke teknologi på nye måter. Jeg tok ansvar for min egen læring. Jeg ba om hjelp og fant ut hvordan jeg lærte best.
Jeg tok nesten alle AP- og Honors-klasser, fikk over 4,0 i snitt, og kranglet med lærere som mente dysleksi var «en myte». Senere forklarer jeg verktøyene jeg brukte.
Jeg hadde også noen fantastiske lærere som var utrolig støttende.
Gjennom hardt arbeid (og mye overtaling av lærere for å få unntak) kom jeg inn på Brown University. Et problem … jeg kunne ikke lese sommerboka, det fantes ingen lydbok.
På samme måte finnes det ingen lydbok for de fleste lærebøker, hefter, PDF-er, eposter og Wikipedia-sider du må lese på skolen.
Så jeg satt med mamma på senga hennes. Hun leste sommerboka for meg. Men hun jobbet og rakk ikke lese hele for meg.
Kvelden før jeg dro til Brown, hadde jeg bare lest 2/3 av boka.
Jeg hadde ikke noe valg, så jeg hacket et gammelt tekst-til-tale-program som leste resten av boka inn på mobilen min, så jeg kunne lytte på flyet.
Det funket!
Jeg lærte meg å kode på si (mer om hvordan senere), og forbedret programmet enda mer.
De neste 4 årene på universitetet finpusset jeg systemet. I stedet for å slite med bøker, tok jeg 15 kjappe bilder og lyttet mens jeg spiste eller skateboardet til timen.
Jeg lyttet til 100+ sider i uka på toget til hackathon. Ofte føltes det som om jeg var den eneste som faktisk hadde lest i klassene.
I dag kan millioner fungere på skolen og i samfunnet takket være Speechify.
Husk: Viktigst av alt er å være den du selv trengte da du vokste opp. Det er i hvert fall mitt mål.
Mye kjærlighet ❤
Cliff Weitzman
